Mammahjertet

Det høres kanskje ut som en tåpelig, fjollete klisjè, eller så skjønner du godt hva jeg mener.
Jeg visste ikke hva et mammahjerte var før jeg ble mamma, først da forsto jeg det.
Da forsto jeg hva det vil si for meg! Jeg synes det er vakkert, og det rommer så mye i ett og samme ord.
Mammahjertet er det man tenker, sanser og føler som mor, både på godt og vondt.
Og det er klisjèfylt så det holder -  det er utrolig mye med det å bli mamma som er det!

Jeg har, om noen timer, vært mamma i 15 måneder. De 9 månedene før det kunne jeg aldri, uansett hvor mye jeg forsøkte, klare å forestille meg hvordan det skulle bli.
Jeg så magen vokse, kjente liv og bevegelser, og gjorde det man kan gjøre for å vite at den lille var trygg inne i magen min.
Vi visste at babyen vår snart skulle komme, men det var allikevel veldig vanskelig, nesten surrealistisk, å forestille seg at et lite menneske faktisk var på vei.
Et menneske man nå skal ha det fulle og hele ansvaret for. Ta vare på, beskytte, gi omsorg og kjærlighet, gi alt det trenger.
Ut ifra hva jeg var blitt fortalt, og ut ifra hva jeg klarte å forestille meg, "visste" jeg bare så og så mye om hva det ville si å bli mamma.
Lite visste jeg at hjertet mitt kom til å sette seg utenpå kroppen.

At jeg var i ferd med å få et "mammahjerte".
Hvor helt sinnsykt høyt man kan elske et menneske, hvor fantastisk sterkt det er - og hvor vondt det gjør.
Hvor vondt det gjør å være så redd for at noe skal skje med det mest dyrebare du har. Hvor vondt det gjør å forestille seg og tenke på ting som kan skje, og ikke minst hvor vondt det gjør når noe skjer!

Jeg har lenge gruet meg til første gangen Mathea skulle slå seg "ordentlig", og jeg visste jo at den dagen kom til å komme, før eller siden.
Hun har falt ut av sengen vår en gang tidligere, og det ga meg virkelig en forsmak på det. For en forferdelig følelse!
Avgårde til legevakten, med samvittighet tung som bly. Det gikk jo heldigvis veldig bra, og hun slapp unna med en liten kul i panna - som forsvant like fort som den kom.
En gang måtte bli den første, men det ble definitivt ikke den siste.

Som foreldre er man utstyrt med et urinstinkt; nemlig at man skal beskytte barnet sitt. Jeg faller nok til en viss grad under kategorien med "engstelige mødre" ,
og det er ingen tvil om at det å bli mamma har gjort meg mer engstelig enn før.
Dette er jo helt naturlig, og det er noe som med større eller mindre grad følger med det å bli mor.
Er man i tillegg en som bekymrer seg lett fra før, vil man ihvertfall ikke bekymre seg noe mindre når man får barn!
For meg har det å bli mamma vært den største glede her i livet, men også en slags forbannelse. Misforstå meg rett. Det er helt fantastisk - men jeg har aldri noensinne vært så redd. Bare tanken på at noe skulle hende det mest dyrebare jeg har, tar nesten pusten fra meg.

Som mamma
(og som pappa selvsagt, men det jeg nå skriver om skriver jeg utifra mitt eget ståsted, fra mammahjertet.
Mitt mammahjerte. Noen vil kanskje kjenne seg igjen, noen litt, andre mer, noen ikke)
vil man jo så inderlig gjerne kunne beskytte barna sine mot alt vondt, og det finnes ingen smerte i verden jeg ikke ville tatt for mine barn. Om jeg bare kunne!
Joda - barn skal løpe, leke, lære, erfare, gråte, få skrubbsår på knærne og slå seg. Det er ikke farlig! Foreldrenes frykt for at noe kan skje må ikke (så lenge det er forsvarlig selvsagt) gå utover barnas livsutfoldelse og frihet. De skal lære konsekvenser av ting, bli selvstendige individer og bli rustet til å senere skulle klare seg selv i det voksne liv, i denne store og tøffe verdenen. Det er noe vi alle enten har vært, er eller må igjennom!
Men det gjør det ikke noe lettere for mammahjertet av den grunn.

Til tross for at det ikke er den mest alvorlige hendelsen - og heldigvis går det jo som regel går bra -
så er den redselen og frykten som inntrer når barnet ditt er i "fare" helt reell.
Det fikk vi kjenne på her om dagen, da Mathea slo seg ordentlig for første gang.

Hun bestemente seg plutselig for å kaste seg fremover for å komme seg ned fra den lille benken hun satt på inne i et "leketog" på lekebutikken Brio.
Hun traff veggen med ansiktet først.
Det vi ikke så var at det var en stygg kant under tv'en på denne veggen, som Mathea traff midt imellom øynene, øverst på nesa.
Vi var begge rett ved siden av henne, og det hele skjedde så fort. Uten at man rekker å tenke, er det gjort. Så kom blodet.
Iløpet av et nanosekund hadde jeg jenta mi i armene, og holdt henne tett inntil meg. Bærer og trøster, koser og beroliger.
Jeg kjenner den paniske, forferdelige følelsen bre seg inne i meg. Jeg klarer ikke holde alle mammatårene mine tilbake,
men er fast bestemt på å ikke vise henne hvor redd jeg er, så jeg gjør så godt jeg kan for å holde tårene under kontroll.


Det skal ikke så veldig mye blod til før noe ser ganske ille ut, og dette blødde ganske kraftig. Vi fikk heldigvis god hjelp av den ansatte som var på jobb i lekebutikken og tilogmed sentervekterne. Selvom det føltes som en evighet, tok det ikke lang tid før vi fikk blødningen under kontroll, og Mathea sluttet å gråte. Hun begynte å titte rundt seg igjen, og peke og skravle som om ingenting hadde hendt.
Såret så ikke pent ut, så det bar avgårde til legevakta. Mathea var i full fart og godt humør - skravlet, lo, smilte og vinket til alle på venterommet.
Hun slapp heldigvis å sy, og satt heeelt stille mens assistenten forsiktig holdt hodet hennes, og legen stripset såret. Dette hadde jo gått så bra!
Jeg kjente nesten mammatårene presse på igjen - fordi jeg ble så stolt og imponert over hvor tøff og flink hun var.

Tøffe, tapre jenta vår! Hun er så mye tøffere enn meg. Det gjør godt for et engstelig mammahjerte å se.

Det er ikke alt man kan kontrollere, eller forutse.
Man prøver å forberede seg på hvordan man skal løse oppgaven "å være mamma og pappa" på best mulig måte, på riktig måte. Hvordan man til enhver til kan avverge fare, beskytte og verne om barna sine så godt man kan. Takle hver en utfordring på best mulig måte.
Man slutter nok aldri å bekymre seg for barna sine, men etterhvert som tiden går lærer man seg sakte men sikkert at foreldrerollen har ingen fasit, og man gjør det man mener er det beste for sitt barn.
Man kan bare gjøre så godt man kan, og det er akkurat det som er riktig :)
Det er jo såklart ikke bare bekymringer og engstelse foreldrerollen fører med seg, men så utrolig mye mer.
Ikke minst den stoltheten man føler over barnet sitt, og hvor rørt man kan bli av den aller minste ting.
Så stolt og rørt at man føler man nesten sprekker.
Ikke at det nødvendigvis er annerledes med et pappahjerte, altså. Det er mange nye følelser og tanker som kommer, når man blir forelder, enten man er mor eller far.

Jeg kunne skrevet så uendelig mye mer, jeg har nesten ubegrenset med ord og setninger jeg kunne skrevet her for å forsøke å beskrive hva dette vil si for meg.
Klisjèen: mammahjertet.
Hjertet som nesten flommer over allerede, bare etter 15 måneder. Som bare fortsetter å vokse, og som rommer så mye. Jeg har ikke vært mamma lenge - og snart blir jeg tobarnsmor. Får man et mammahjerte til, da? Eller er det plass nok i det som allerede er.
Selvom det virker mye og omfattende, er det egentlig utrolig enkelt. Det er ubegrenset, betingelsesløs kjærlighet.



3 kommentarer

Tante Thrine

27.03.2014 kl.07:06

<3 <3 <3

bestefar / pappa

27.03.2014 kl.20:40

Helt riktig <3 Nå forstår du meg! Du har nok med det hjertet du har.

Christine

07.04.2014 kl.23:22

bestefar / pappa: <3

Skriv en ny kommentar

Christine

Christine

23, Skedsmo

Jeg heter Christine, og ble mamma for første gang i slutten av desember 2012, til jenta vår Mathea. I slutten av juli 2014 ble jeg mamma for andre gang, da lillebror Milian kom til verden. Tanken med denne bloggen er først og fremst å dokumentere- fordi jeg synes det er gøy å ta bilder og skrive, og se tilbake på det som er skrevet. Det ligger kanskje litt i navnet - Collecting Moments.

Kategorier

Arkiv

hits